USHT

E-helse – en ny kompetanse!

E-helse – en ny kompetanse!

Paul Stachowiak fra Pixabay
Vestlandsforskning ved Hilde G. Corneliussen stiller et viktig spørsmål, hva handler egentlig velferdsteknologi om? Litt satt på spissen kan vi spørre: er velferdsteknologi et teknologi- eller et helseansvar?

Av Mari Synnøve Berge, førsteamanuensis, HVL

Da vi begynte med velferdsteknologi ved Høgskolen i Bergen (HiB) i 2006 brukte vi begrepet omsorgsteknologi, som i stor grad involverte analoge sensorer. Helsedepartementet i Storbritannia har definert begrepene telecare og telehealth, og bruker disse mer presise begrepene. Sekkebegrepet velferdsteknologi brukes kun i Skandinavia, og Norge, Sverige og Danmark legger ulike teknologier og ulik forståelse i begrepet.

HiB-samarbeidet i e-helse startet ved at ingeniør- og helsemiljøet oppdaget et samarbeidsområde med behov for kompetanse fra begge fagdisipliner. Miljøene videreutviklet samarbeidet for å kunne møte et behov som vi i felleskap hadde sett, men som helsetjenesten selv ennå ikke etterspurte. Et resultat av samarbeidet ble etablering av videreutdanning i omsorgsteknologi (nå: videreutdanning i e-helse) som var den første av sitt slag i landet. Vi måtte jobbe hardt med å informere og rekruttere studenter siden helsetjenesten ikke kjente til mulighetene som ligger i velferdsteknologi, og derfor ikke etterspurte det. Da vi startet i 2011 hadde vi 19 søkere som alle kom inn. Nå er fagfeltet etablert og kjent, vi har over 100 søkere til vår videreutdanning, og tilsvarende tilbud er etablert flere steder i landet.

Videreutdanningen i e-helse har siden oppstarten hatt som mål å øke studentenes forståelse for "mellomrommet" mellom menneske og teknologi. Menneskets behov er utgangspunktet for vurderinger av teknologiens muligheter og begrensinger. Et slikt perspektiv tar på alvor at velferds­teknologi skjer i samarbeid mellom helse og teknologi, hvor de involverte må kunne kommunisere og samhandle som fagpersoner fra forskjellige fagområder. Slik tverrfaglig samhandling er ikke uproblematisk, men kan læres. God samhandling i e-helse kan oppnås gjennom å løse utfordringer sammen, ha respekt for hverandres og egen kompetanse og være åpen på hva man har, og hva man trenger av kunnskap.

E-helse er et område hvor det fort bærer galt av sted dersom et av fagområdene neglisjeres. Det finnes mange teknologi­prosjekter i helsetjenesten som er skrinlagt fordi det ikke er tatt tilstrekkelig hensyn til behovet for helsekompetanse. Tilsvarende har flere i helsetjenesten erfart at deres helsekompetanse kommer til kort innen velferdsteknologi og e-helse. Og det er nettopp poenget: velferdsteknologi og e-helse befinner seg i et mellomrom som krever kompetent samarbeid i møtet mellom teknologi og menneske i en gitt setting.

 

For videre lesning:

Berge MS. How Do We Understand Partnership Working? Experiences from a Telecare Project. Social Policy & Administration. 2018;52(1):50-66

Fant du det du lette etter?